Jeg var utvekslingsstudent i USA når jeg var 16 år. Jeg husker at jeg fikk en brosjyre fra SGS i posten (dette var jo tross alt før internettet var i allmenn bruk, så man fikk fortsatt nyttig info i posten) og jeg slukte den rått. Det var som den var skrevet til meg, bildene av disse ungdommene som levde livet på High School og kjørte rundt i kabrioletene sine, det skulle jeg. Så da begynte prosessen med å få dette til å bli virkelig. Å overbevise foreldrene mine om at dette var en god ide, var det eneste som med mening i en lang periode. Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle få lov til dette, jeg hadde tross alt brukt regningsvest med krage når jeg skulle bade på stranda sammen med vennene mine, frem til jeg gikk i 6 klasse, så jeg hadde vel egentlig ikke helt trua på at jeg skulle få love til å reise til et annet kontinent og bli der i ett år.
Men jeg må ha gjort noe riktig, for etter lang tid med intense kampanje, fikk jeg ja. Jeg var i himmelen. USA HERE I COME. Jeg forberedte meg så godt jeg kunne på den tiden og så på Oprah Winfrey show og Ricki Lake på TV3 og tenkte at dette blir bra. Drømmen var å bli cheerleader og selvfølgelig gå på The Prom. Så kom brevet fra vertsfamilien, hvor de fortalte at de gledet seg til at jeg skulle komme, og ønsket med velkommen til Missouri. Jeg sjekket på kartet hvor denne staten lå, og skjønte at strandliv og kab ikke skjedde her, men pytt pytt USA er USA. Så ett par måneder før jeg skulle reise fikk jeg en telefon fra en norsk jente. Hun sa at hun ringte fra USA og at hun bodde hos den familien som jeg skulle til og anbefalte meg å ikke komme til dem. Hun hadde sett telefon nummeret mitt på brevene jeg hadde sendt til familien og bestemt seg for å ringe. Hun fortalte at det var noen problemer i denne familien, med alkohol blant annet og at de bodde langt ute på landet langt unna andre mennesker. Hun fortalt en episode hvor hun måtte kjøre hjem etter at vertsmoren hadde drukket så mye når de hadde vært ute og spist, så hun ikke var i stand til å kjøre bilen. Jeg spurte hvorfor hun hadde blitt der hele året når det var slik, og jeg husker ikke helt hva hun svarte, men jeg husker at hun sa at hun ikke ville at noen andre skulle komme dit.
Det ble jo ikke akkurat god stemning i heimen med foreldrene mine og jeg tenkte at bye bye USA. Men SGS (selskapet som jeg reiste gjennom) forsikret meg om at dette var helt utenfor normalen og skulle skaffe en ny familie til meg. Så reisen skulle fortsatt gjennomføres og jeg fortsatte forberedelsene med Oprah😊
Det viste seg at det ikke stod familier i kø for å være vertsfamilie, men jeg fikk tildelt et ny famille, en enslig dame som bodde i Washington DC, hovedstaden, så dette skulle bli bra. Jeg fikk visum i passet og flybillettene kom i posten og avreise dagen kom. Jeg skulle dra, fra Fornebu, mamma gråt, mens jeg bare gledet meg. Jeg var bokstavelig talt i himmelen. 16 år, alene for første gang, uten redningsvest og sikkerhetsnett.
Nå viste det seg at damen som jeg skulle til hadde ombestemt seg og jeg stod uten familie igjen. Dette fikk selvfølgelig ikke mamma og pappa beskjed om, og jeg fikk den beskjeden når vi satt på flyet fra representanten som reise med oss. Jeg reise i en gruppe ungdommer som alle skulle være utvekslingsstudenter og alle skulle til Chicago. Jeg skulle overnatte en natt i Chicago og der fikk jeg nye billetter til Colombia, South Carolina. Fordi jeg hadde fått visum for å bo i Washington DC, var det ikke bare bare å endre billettene, så jeg fikk beskjed om å si ja at jeg skulle dit hvis jeg ble spurt om dette i passkontrollen. Og det ble jeg jo😊 Så jeg svarte som jeg hadde fått beskjed om: Hello how are you? Fine, thanks (hadde lært at det var viktig å være høflig av Oprah) You are going to DC? Yes sa jeg, og fikk stemplet passet.
Dagen etter fikk jeg billetten videre til Colombia. Så bar det ut på egenhånd. Fra Chicago til Washington. Her skulle jeg bytte flyselskap til Delta Airline. Det var jo på en annen terminal, og jeg fikk beskjed om take the train… ja ja tenkte jeg og gikk videre, kom meg på toget, og stilte meg i kø. Så kom det en mann i uniform bort til meg, han synes sikkert synd på meg og så at jeg var første reis. Han spurte: Where are you going? Colombia sa jeg. Oh you are in the wrong line. Ok sa jeg. Follow me. Jeg var oppdratt til å respekter og høre på mennesker i uniform, så jeg fulgte etter. Here are the right line, South America, Colombia. Ok sa jeg, og tenkte at dette kan vel ikke være riktig, jeg skal jo ikke dit. Men stilte meg i kø og tenkte ikke mer på det. Etter en liten stund kommer mannen tilbake og sa: can I see your ticket again, Yes sa jeg. Oh Colombia South Carolina, you are in the wrong line sa han og fulgt meg tilbake til der jeg var først. Thank you sa jeg.
Fremme i skranken så damen på billetten min og sa at det var alt for lang tid å vente i Washington på next flight, så jeg booker deg om så you dont have to wait so long, ok sa jeg. Så tok jeg fly og fly og kom frem til Colombia South Carolina. Ut av flyet og så etter noen som kanskje stod der med et norsk flagg eller så ut som de ventet på meg. Det var det ikke. Ja ja tenkte jeg, jeg får hente koffertene min i hvert fall. Jeg hadde fått et telefonnummer som jeg prøvde å ringe, men ingen svar. Så jeg satt med ned på en benk og tenkte at jeg ikke skulle ringe hjem til Norge enda 😊 Det begynte å bli mørkt og det var ikke så mange mennesker igjen på flyplassen. Håper det kommer noen snart tenkte jeg. Hadde lite lyst til å tilbringe natten på en benk der. Så jeg en dame og en jente som kom med en plakat i hånden og jeg synes jeg kunne skimte et norsk flagg på plakaten. Jeg tenkte at her må jeg bare ta sjansen: Hello, are you looking for a Norwegian girl? Yes sa de. I think that is me sa jeg😊…og så begynte eventyret. Jeg ringte hjem og melde fra at jeg hadde kommet trygt frem uten problemer😊 det tok noen år før jeg fortalte om denne turen til foreldrene mine😊
Det en del amerikanske pannekaker til frokost dette året. og det er en obligatorisk frokost når jeg er på tur i USA nå. Men jeg må si at jeg har ikke laget dette så ofte hjemme, før jeg oppdaget bananpannekaker. Litt letter å spise og mye sunnere og en veldig barnevennlig helge frokost. Lyst til å teste de ut, klikk på linken over.
Jeg har mye å takke dette året i USA for, ikke minst at det startet eventyrlysten min og ikke minst kjærligheten for å reise. Det lærte meg å klare meg selv og at det finnes så mye å oppleve og å utforske. Så det forsatt jeg med, og gjør forsatt. Både med reise og med mat.
Takk for at du leste.
